Hvorfor flere gutter burde synge i kor.

Tenorene sjarmerer kanskje på scenen, men det er bassene som får med seg dame hjem!

Altså, jeg har ingenting imot tenorer. De (fleste) synger helt fantastisk, og de er vanvittig sjarmerende. Uttrykket smørsanger ble garantert brukt første gang om en tenor. De er fløyelsmyke, smyger seg inntil deg og legger seg over hele deg til gåsehuden står rett opp. Stemmene altså, ikke …. kremt!

Men let´s face it. En tenor er dessverre ingen bass. På langten nær. Ekte basser spiser tenorer til frokost! Å, den som fikk bare et lite sekund sammen med en bass! Her snakker vi skikkelige mannfolk. Sånne som slår seg på brystkassa og ut kommer de herligste toner. Her er det ingenting som er fløyelsmykt. Det brummer og vibrerer nok til gjøre en stakkars liten pike ør i hodet. Bassene er store og gode, med brede brystkasser hvor basstonene danser rundt før de legger på svøm. Opp. Ut. Tonene ligger på lur. Det begynner i det små. Du kan nesten ikke merke det. Det er noe som skjer et sted, lavmelt men brummende. Du ser deg litt rundt – lurer på hvorfor du plutelig puster litt fortere. Rødmen stiger i kinnene når du skjønner hva det er. Fra et sted bak deg i koret kommer det mot deg. Sangen du selv er med på å synge er nesten glemt. Din egen stemme forsvinner sammen med fornuften. Alt du hører er strømmen av varme vibrerende toner som krever adgang til hver eneste celle i hele kroppen. Mer. Mer. Igjen og igjen blir du bombadert av dette inferno av musikk. Det klatrer oppover ryggen din. Setter seg til på skuldrene og smyger seg rundt deg som sterke armer. Holder deg fast. Bummende, vibrerende lykke. Hodet er fullt av lyd. Idet siste akkorden i stykket blir satt, plasserer bassene den dypeste tonen av dem alle langt langt inni deg. Igjen og igjen skyller den over deg, gjennom deg. Kan ikke puste! Må holde på tonen! Holde! Holde! Du er med på en karusell som ikke stopper før dirigenten avslutter. Der! Ahh… Publikum begynner å klappe. Du siger lykkelig og anpusten sammen på trabulanten og lurer på hvorfor du plutselig fikk så lyst på røyk.

Det er ingen tvil i min sjel – en bass må rett og slett oppleves. Igjen og igjen og igjen og…

Fioline

Hjemme med syk hals.

Herregud! Dette er det verste jeg har vært med på.

Her har jeg ligget i hardtrening helt siden august. Notearkene er så til de grader innarbeidet at begrepet eselører for lengst er passert. Tekst er pugget som om jeg skulle stå skolerett foran sognepresten og ramse opp salmevers for å oppnå den evig frelse. Koreografien har satt seg så grundig i beina at jeg til og med danser den hjemme til de sangene jeg ufrivillig har fått på hjernen. Logistikk rundt hente, kjøre, bringe, kjøpe, samle, ordne, fikse, mate, osv alle som skal delta i årets juleturne er nøye nedtegnet i egne exel-ark med fargekoder og formler. Alt lå på stell – og så skjer dette. Halsen streiker! ”Beklager, gidder ikke være med likevel!” Det er bare en ting å gjøre – kaste inn håndkledet. Og så sitter man der da. What to do!

Dagen begynner bra. Jeg er lett og fin i kroppen, og tenker at det i grunnen skal bli litt deilig med en kveld hjemme. Bare meg og sofaen – herlig. Ha! Så ung, så naiv. Utover dager øker stressnivået. Oppmøtetidspunktet nærmer seg. Uten å tenke over det går jeg raskt over exel-arkene mine. Nesedråpene jeg var på vei til å ta, er glemt. Hvem var det som skulle frakte musikerne fra hotellet til konsertlokalet i dag? Husker de når de skulle møte opp? Er det nok plasser i bilene? Noen ringer, og jeg kjenner at abstinensene roer seg litt. ”Jo da, det stemmer. Du skal kjøre. Møt opp ved hotellet, og sørg for å ha plass i bilen til instrumenter.” Sånn, nå er de på vei. Puh, det gikk bra. Nesedråper nå.

Timene går og haugen av brukte klinex under salongbordet stiger i takt med pulsen. Håper middagen blir levert i tide og at alle får mat i dag. Sender ut noen raske SMSer for å minne folk på at de har bestilt seg mat. Klokka nærmer seg konserttid og både de og jeg er mette. Kl 18.30: dørene har nok åpnet nå. Kommer det mange? Begynner publikum å strømme inn i lokalet? Ser for meg aktiviteten i garderobene. Garderobe 1-2: gutta sminker seg!! Ja det stemmer. Foundation og lett øyesverte for at de barske gutteansiktene ikke skal forsvinne i røyk og lys der oppe på scenen. Dressene hentes frem fra posene sine. Slips og vester henges klart. Fine gutter! Garderobe 3-5: jentene kakler. ”Herregud, jeg har glemt strømpebukse!”, ”Slapp av, jeg har en ekstra”, ”Har noen pimpernelletinktur? PIMPERNELLETINKTUR, sa jeg!”. Garderobe 6-7: musikerne jammer og tar livet med ro. Fornuftige mennesker.

Kl er 18.45: på tide å gå rolig – ROLIG – ut i lokalet. Småsnakke litt, og ta oppstilling bak scenen. Har de husket på mikrofonene sine? Har de husket å hente lys? Og lyktene? Ikke snuble i teppene da dere – vær forsiktig! Kl 19.00: nå begynner de! Jeg hører lyden av stortromma, her jeg sitter i sofaen ved siden av klinexhaugen. Nå skrider koret inn og tar oppstilling foran publikum nede på gulvet foran scenen. ”Mmmmmmmmmm. In noreni…” Jeg synger med uten å legge merke til det. Det river i halsen, men jeg merker bare varmen fra lyskasterne som feier over ansiktet mitt. Jeg er der – jeg er med!

To timer flyr av sted og jeg er der hvert eneste minutt på veien. Jeg hører suset fra publikum og kjenner smilet spre seg når publikum reiser seg og trampklapper. Superlativene faller som nysnø når publikum forlater salen og vi – eh…de – kaster seg om halsen på hverandre og er glade over vel gjennomført konsert. Den opphetede stemningen fortsetter inn i garderobene, der kjoler og dresser legges klart til dagen etter. Og det kakles igjen: ”Så dere han gamle mannen på første rad? Han gråt under hele konserten han”, ”Jeg snublet nesten i en monitor under Let it snow! Tenk om jeg hadde falt ned fra scenen, a dere.” Etter noen raske klesskift vet jeg de er tilbake i fokus igjen. Det er mye som skal gjøres før lysene kan slukkes. Hver eneste lille bit av scenen skal pakkes ned, flyttes og settes opp på nytt sted dagen etter. Ja ja, tenker jeg, reiser meg og begynner å brette opp ermene på pysjen. Jo fortere vi begynner nedriggingen jo bedre. Men vent nå litt…jeg ser rundt meg og ser plutselig bare sofaen, klinexhaugen og min egen stue. Ikke en monitorkasse så langt øyet kan se. Pussig.

Vel vel, tenker jeg. Kan jo alltids ta oppvasken!

Fioline

Siste natt med gjengen

Dersom du ikke husker det, eller ikke har lest det – siste tanker om sommerturneen før det brakte løs:
So you think you can dance

Hva media synes om sommerinnsatsen vår kan du lystig lese på hjemmesiden vår, The Real Choir.

Jeg har som vanlig lyst til å gjøre meg mine egne betraktninger.

I år var, som nevnt, lista lagt et par hakk høyere hva koreografi gjaldt. Og jeg må si – hvilken fabelaktig kvalmende følelse det var å stå med paljetthatten i hånden, en lett knekk i høyre kne, mens kapellmesteren vår spilte intro’n til One. NÅ. This is the moment. NÅ. Som under juleturneen. De samme tankene – dette har vi jobbet så hardt for! Endelig skal vi få vise det frem! Dessverre er det slik at den dømrade prestasjonangsten, uberegnelig som den er, i dette første nummeret finner det for godt å sette seg i knærne. Slik at jeg på første rad mot publikum kjenner at dette går jo ikke spesielt bra?! Ikke hadde jeg tatt på meg spesielt fornuftige sko heller (note to self: train as you fight – bruk sko med litt hæler når du øver moves….). Vanskelig å konsentrere seg om teksten når du står og svaier, tråkker på korkollegaenes tær og lurer på hva som feiler beina dine.
Men som med de fleste ting – dette var jeg ikke alene om, så når temaet først kom opp i jentegarderoben var gode råd slett ikke dyre: flytt tyngepunktet lenger ned – altså tungere rumpe og litt bøy i knea for å stabilisere! Det funka fint for resten av turneen for min del.
Godt det ikke ble filmet fra den første konserten – der tror jeg det var mye utilsiktet knekk i knærne fra flere enn meg.

Anywho – så fort dette var overstått var resten av konserten og turneen en fryd og en sann glede å gjennomføre.
Personlig var det største øyeblikket i Nøtterøy Kulturhus – salen er på ingen måte full, men Vestfold-publikummet har bestemt at det ska’kke stå på dem! Samtlige kormedlemmer gikk av scenen med smil som gikk nesten rundt – FOR et publikum! Det var trampeklapp, gråt, samsynging og tilløp til dansing i radene. På toppen av det hele satt min søster med familie på rad to og kastet roser på scenen da siste tone ble skrudd av. Jeg trodde koret skulle ha svimt av.

Og sånn går vi fra kvalmende gruing til hysterisk latter og fra suksess til suksess på fire konsertsteder i løpet av noen dager i slutten av mai. Til vi når Ullensaker Kulturhus og 99,7% utsolgt sal. Siste sommerkonsert. Siste klesskift og hvite jeans og t-skjorter skal få seg en etterlengtet vask. Siste kveld hvor vi slår oss hoppende løs under Queen Tribute. Siste gang Mr. Congas kommer ned mellom kortrabulantene og gir oss gåsehud mens han trommer oss deilig inn på Africa. Siste kveld vi har lyst til å snike oss inn og høre Chasing Cars som en del av publikum. Siste kveld vi står og svetter i skinnjakker og koser oss mens showgruppa kjører iskalde Killer-moves. Siste kveld vi pakker ned og klemmer hverandre og det er ikke noe ”sees i morgen”.
Siste kveld med gjengen.
Nedriggingen av scenen går hurtig, effektivt og litt stillere for seg enn vanlig.
Jeg går ut gjennom kulturhusdørene en sen, stille og rolig mai-kveld med trillekofferten på slep og en blomsterbukett fra Birre og Elin i armkroken.

Jobb i morgen.

So you think you can dance?

Nei. Jeg tror vel egentlig ikke det. Men etter å ha sett et par av deltagerne som ikke kom med på det over nevnte showet, tenkte jeg at det finnes så mange nivåer… Og på et stadium måtte det da gå an å få bruk for meg også?

Well…. I got my chance.

Hjem fra Fulufjell kom åtte slitne sjeler boblende av entusiasme en helg i april. I kofferten lå blant annet The Real Choirs nye slagord: Sannsynligvis Norges beste showkor. I beauty-bagen lå vår nye catch phrase: Consider it delivered.
Jeg vet jeg har mine korkollegaer i ryggen når jeg påstår at de to setningene veier en del, og at de forplikter desto mer.
Nå er gudskjelov ikke Show-gruppa i The Real Choir kjent for å bestå av pyser. Eller kanskje jeg skal si, ”dessverre ikke”…?

Diagnose eller ei, post-turne syndromet ga seg fort. Den 12. dagen inn i det nye året var det kor-dags igjen. Støynivået, klemmefaktoren og tytegraden på begynnelsen av en øvelse, spesielt på den første øvelsen etter juleferien, var på bristepunktet, og drev dirigenten til å bedende foreslå at vi kanskje kunne legge inn en sosial samling rett etter ferien nesten gang, så vi kunne få et anstendig utløp for følelsene våre. Våre nyeste medlemmer trodde antageligvis de hadde kommet til feil vel-hus og gått rett inn i årsmøtet til en hittil ukjent åh-jeg-er-så-glad sekt.

Nå, vedrørende Show-gruppa. Personlig husker jeg at juleturneen var en utfordring for en nybegynner hva gjaldt koreografi. Selv med den tidligere nevnte, livsnødvendige øvingen var jeg konstant redd for å sette fyr på noens hårspraymettede manke med stearinlyset mitt. Spesielt under Orinoco Flow fant jeg det vanskelig å synge den for meg ulogiske teksten mens jeg skulle marsjere i takt (begynn med høyrebenet, for guds skyld) i mørket, med mikrofon, stearinlys og kappe mens jeg forsøkte å unngå å snuble i en av bena til det fire meter høye lystårnet som forrædersk stakk ut i stien opp til scenen uten å komme så nær min kollega foran meg at jeg tråkket på kappen hennes (se for deg tumultene – nå). Jeg tror jeg glemte å nevne i min oppsummering av juleturneen at alle konsertsteder selvsagt har ulik utforming og således krever fleksibilitet og skjønn hva gjelder plassering og spesielt tenning av lys (hvilket medførte at jeg i Rakkestad nesten tiltet da jeg fikk et innspill i 12.time på at det sikkert var jeg som skulle tenne lyset først på denne arenaen, og sprengrød løp tilbake til garderoben og fikk hostet opp en lighter som ble stappet ned i bh’en. Det blir bukser neste gang…!).

Tro meg, dette er ingenting mot årets sommerlige aktivitetsnivå….
Vi har for lengst passert stadiet med å begynne med høyre ben – det er nå underforstått.
Den enslige kappen er nå byttet ut med tre hele bytter av antrekk.
Den taktfaste marsjeringen til Orinoco Flow er oppgradert til dance moves i 5 sanger og vi bytter oppstilling i…ja, jeg har mistet oversikten.
Jeg innbiller meg at det er flere enn meg i koret som denne uken, når vi teller kun dager til første sommerkonsert, har dystre tanker om egen motorisk ferdighet og lengter tilbake til vinterens ukompliserte oppstillinger.

Som ordtaket sier: Når katten er borte, danser musene på bordet. Eller, for vår del, når dirigenten er på en velfortjent ferie, utfordres en gjeng sangere til å trå et stykke utenfor sin egen komfort-sone og på kortest mulig tid synkronisere bevegelsesapparatene sine. Forrige ukes øvelse var nok et sjeldent syn. Tipper Skal vi danse-Tor hadde fått fint lite bruk for poengskiltene sine og terningkast ville vært umulig da den aldri kan vise null. Men mens jeg sto der og tappet føttene i gulvet for å holde de i gang, tøyde ut litt, satt opp håret for femte gang og sippet vann av flasken min, mens O’Store Show-gruppe leder, Tommy, sto foran oss og forsøkte å la være å rive seg i håret suste det noen fabelaktige bilder gjennom hodet. Du kan faktisk se der her: The Bird Cage-try more gum og Fame-opening. Vel, det var i alle fall slik jeg følte det. Og sakte, men ganske så sikkert, begynte ting å ta form.

Vi er forbi stadiet hvor vi kan telle timer brukt på koret. Jeg har brukt opp alle adjektivene som skal si noe om kormedlemmenes iver.

At vi på toppen av det hele faktisk klappet inn et vilt fremmed menneske den kvelden til å vurdere og korrigere innsatsen vår vitner vel om vårt eierskap, vår innsatsvilje og våre evner til å VILLE, skulle jeg mene.

Vi teller i dag 9 dager til konsertstart. Til helgen er det klampen i bånn på seminar og full gjennomgang av hele konserten, moves and all.

Vi har et soleklart mål:
The Real Choir. Sannsynligvis Norges beste showkor. Consider it delivered.

18. mai 2011
GladaGrodan

Post concert-syndromet

Post consert-syndromet

Juleferien var fortjent.

Etter at den siste tonen i The Real Choirs magiske juleturné døde ut takket og bukket vi publikum ut dobbeltdørene, mens vi ryddet Gjerdrumshallen for de mange hundre stolene og la teppene pent på plass. Lyset ble slukket og våre filharmoniske venner stuet inn i bilene for siste gang sent søndag kveld 12. desember 2010…

Utslitt, men lykkelig, våknet jeg mandag morgen og begynte på hverdagsrutinene som i de siste 10 dagene nesten hadde gått i glemmeboka.

Matpakker og barnehagelevering før man stanger i kø på vei til jobb. Hurra.

Med en merkelig følelse setter jeg meg i bilen. Hva er det som mangler?

Akkurat. Jeg trenger ikke øve. Jeg trenger ikke stille inn iPod’en på repeat på spillelisten ”Taleopptak Juleturné 2010” for å la den surre og gå i de 30 minuttene jeg snegler meg av gårde på ring 3, mens jeg synger meg gjennom repertoaret for hundreogsnørtiførtiende gang. Jeg kan skru på radioen og la noen andre synge Let i snow!

Jeg ble advart. Flere av mine elskelige korkollegaer har vært gjennom dette. Samme symptomer. Samme hendelsesforløp.
Å legge seg uten å ha krøllet tunga rundt italienske kjærlighetsfraser, uten å gå hvileløst rundt med 39 andre, nystrigla, ventende, den gledelige nervøsiteten over at vi ENDELIG og om få minutter, skal få vist kjente og kjære, fans og publikummet vårt resultatet av timers slit og innsats. Uten å kjenne varmen i panna og lyset i øynene fra nøye innstilte scenelamper.

Rett og slett mangelen på daglig, skyhøyt adrenalin-nivå.

Så jeg parkerer, lener hodet tilbake og lukker øynene mens bokstavelig talt tusen minner krangler om plass til bearbeiding.
Og bråvåkner femten minutter senere. Du vet du har gitt alt i helgen når du sovner i bilen på parkeringsplassen på jobben mandag morgen…
Etter den obligatoriske ”var det noen som så meg nå”-virringen med hodet, tørker jeg sikla og kommer meg ut av bilen og inn på jobb.

Sånn går nu dagan.

Se hele julekonserten til The Real Choir sammenhengende!

Denne spillelisten på Youtube tar deg gjennom konserten fra Gjerdrum 12.12.2010. Finn frem til favoritten din eller len deg tilbake og se hele konserten sang for sang!

The Real Challenge!

Jeg har ved flere tilfeller i livet mitt tenkt at det er jaggu godt jeg ikke visste hva som ventet meg.

Høsten og vinteren 2010 er en av de gangene.
Oppkjøringen til The Real Choirs Juleturne, ”something different…”.

Foran meg lå 14 uker á 3 timers felles øvelse, utvidet til 4 timer per uke når vi kunne se datoen for turnestart uten å måtte bla for mye frem i kalenderen , pugging av tekst og stemme til 21 melodier – alt ”by heart” til 3.november. Gjennomsnittlig egeninnsats på 6-8 timer per uke, styremøter med referering, x antall versjoner av kjørelister for å besørge transport av 26 innleide musikere til og fra konsertsteder, innlæring av koreografi og seminarhelg – kapper av, kapper på, lys tennes, lys slukkes, marsjering i takt, høyrefoten først, fokus på scenen, men smile med øynene og inkludere publikum, ned trapper, opp trapper, oppstillinger og posisjoner på 5 ulike konsertsteder, mikrofonfordeling, 1 korkonsert, 6 julekonserter, 1 opprigg av scene, 1 nedrigg av scene, 2 målebånd og 1 pinlig nøyaktig oppstilling av 720 stoler, 1 effektiv bortrydding av 720 stoler og gulvtepper, 7 lydsjekk, 2 dyner til utlån, så mye sminke, så mange strømpebukser, så mye hårspray, så mange halstabletter, så mye te med honning, for mange cola zero til å telles og så mange kilometer, så mye bensin, så mange sms og så mye samtaletid at jeg ikke vil vite det.

Phu…. 1 forfølgelse av mistet koffert, 1 stor dose takknemlighet for varme måltider besørget av MatKomiteen, 1 betydelig andel forbløffelse over den samme komiteens innsats for å holde tritt med suppleringen av mat til våre 26, nye, filharmoniske venner, 6 konserter med nerver før ”avspark”, 6 tilfeller av gåsehud av vår egen prestasjon, 6 kvelder med armene i været og et salig, slitent smil i mer eller mindre provisoriske garderober og omkledningsrom, gjennomsnittlig 3 trampeklapp og 2 stående ovasjoner per konsertkveld, flerfoldige is-skrapingssesjoner på sene kvelder av en kald og sliten Peggy Peugot i en av historiens strengeste vintre, ikke så mange hodepinetabletter som man skulle tro…, mer venting og forberedelser og lange dager enn min tålmodighet nesten har hatt godt av, flere omfavnelser og klemmer fra flere folk i et kortere tidsrom enn jeg noen gang har opplevd på 37 år, ca 2 gråtende publikummere per konsert og 10 dager med tilnærmet likt søvnmønster som i russetiden.

Totalsum: 1 stk Glad Gro.

Har jeg glemt noe? Åh, ja – det hele ble gjort med et smil, sammen med 35 personer som alle lå i et aksellererende 3. gir i 10 dager.

Det er først når jeg ser det summert at jeg skjønner hva vi faktisk fikk til. Årets slagord, ”…something different…”, har nå blitt et begrep og fått nytt innhold for min del.

Takk til alle mine elleville korkollegaer for uforglemmelige opplevelser i 2010!
GladaGrodan

Hobby, you say?

Hobby, fritidssyssel, yndlingsbeskjeftigelse, særinteresse, interesse, forlystelse, tidsfordriv, underholdning, rekreasjon.

Wikipedia:
”Hobbyutøveren regnes som amatør (av latin amare, å elske), men kan ha kunnskaper og ferdigheter på høyde med profesjonelle (de som har det samme feltet som yrke og levebrød).
Uttrykket nerd brukes ofte om personer som har hobbyer svært få andre synes er interessante og derfor betraktes som sære”.

Er det ikke en deilig følelse å være så glad at du ikke klarer å slutte å smile? Og være så eplekjekk at du ikke bryr deg om at du er det eller at andre syns du er ”a tad too much” akkurat nå?
Men best av alt: ABSOLUTT alle rundt meg var ekstremt glade på mine vegne, og, mistenker jeg, særdeles stolte. Vi kjenner det samme - The Real Choir er et kor som gjelder, og de kjenner nå et medlem!

Det var, bokstavelig talt, over natten, ikke lenger tvil om hva jeg skulle GJØRE:
I det lydtette rommet satt en lykkelig Gro og smilte som om hun hadde sovnet med kleshengeren i munnen mens nestleder og dirigent kastet ut datoer, klokkeslett, oppmøte steder, medlemsskap, forventet atferd og deltagelse mens jeg noterte så iPhone-notatene stokket seg, da nestlederen lente seg frem og sa: ”Skal du trekke deg, så må du gjøre det NÅ”.

Høstmørket fremsto ikke lenger som noe som skulle tilbringes som en for lenge kokt grønnsak under ullteppet på sofaen, med der tilhørende overforbruk av telys og trøstemat. Og Milde Maria, det er rart hva man får til når man har lyst. Dårlig tid er som regel numero uno unnskyldning for ikke å trene. Den 25. august ringte jeg mamma min etter endt audition/øvelse og per telefon fylte vi ut barnevakt listen for resten av året. Øvelser, seminar, korkonsert, styremøter, stemmeøvelser, utvidede øvelser, samtlige julekonserter, inkludert kjøretid og riggedager. Dagen etter fylte jeg ut ferielisten på jobben og la opp til passende fridager (også kjent som riggedager) i juleturné-uken. Spandér-buksene var plutselig på og hardt opptjente avspaseringstimer og feriedager ble gladelig øst utover fraværsoversikten.

Det skal ikke stå på innsatsen, pleier jeg å si. Jeg pleier også å si at jeg ikke skal beskyldes for ikke å prøve. Jeg har heller ikke glemt første del av diktet min lærerinne i 1. klasse på barneskolen skrev i minneboken min: ”Hva du enn gjør, gjør det fullt og helt og ikke stykkevis og delt”.

Så, man engasjerer seg jo. Spesielt i et kor med sammenfallende motto.

Inn på mailen strømmet det; innøvelsesplan, koreografi-oversikt med grunnposisjoner og finaleoppstillinger, oppdateringer av kjørelisten av musikere til/fra konserter, invitasjoner til stemmeøvelser, oppdateringer av fraværslister, kostnadskalkyler for mulige overnattingssteder, annonsesalginformasjon, leiekontrakter og what not.

Bilturen i morgenrushet, for ikke å snakke om ettermiddagsrushet, var ikke lenger neste episode av ”Gro lærer nye banneord”, men i stedet preget av melodi- og tekstpugging, jul, Jesus , små lam og harkende engler. Onsdag og øvingsdag var D-dag, og hver uke var en nedtelling til O'Store Turnéstart. Latin og italiensk ble en naturlig del av hverdagen, og sanger jeg trodde jeg kunne måtte, sammen med sanger jeg trodde jeg ikke likte, revurderes.

Det endelige beviset på en vellykket oppkjøring var da sønnen min satt i baksetet på bilen på vei hjem fra barnehagen og spurte om jeg kunne synge ”den derre amenokori”-sangen i stedet for Pink og So what for hundrede gang.

Jeg er med i The Real Choir! Jeg har fått meg en ny ”hobby”.