Post concert-syndromet

Post consert-syndromet

Juleferien var fortjent.

Etter at den siste tonen i The Real Choirs magiske juleturné døde ut takket og bukket vi publikum ut dobbeltdørene, mens vi ryddet Gjerdrumshallen for de mange hundre stolene og la teppene pent på plass. Lyset ble slukket og våre filharmoniske venner stuet inn i bilene for siste gang sent søndag kveld 12. desember 2010…

Utslitt, men lykkelig, våknet jeg mandag morgen og begynte på hverdagsrutinene som i de siste 10 dagene nesten hadde gått i glemmeboka.

Matpakker og barnehagelevering før man stanger i kø på vei til jobb. Hurra.

Med en merkelig følelse setter jeg meg i bilen. Hva er det som mangler?

Akkurat. Jeg trenger ikke øve. Jeg trenger ikke stille inn iPod’en på repeat på spillelisten ”Taleopptak Juleturné 2010” for å la den surre og gå i de 30 minuttene jeg snegler meg av gårde på ring 3, mens jeg synger meg gjennom repertoaret for hundreogsnørtiførtiende gang. Jeg kan skru på radioen og la noen andre synge Let i snow!

Jeg ble advart. Flere av mine elskelige korkollegaer har vært gjennom dette. Samme symptomer. Samme hendelsesforløp.
Å legge seg uten å ha krøllet tunga rundt italienske kjærlighetsfraser, uten å gå hvileløst rundt med 39 andre, nystrigla, ventende, den gledelige nervøsiteten over at vi ENDELIG og om få minutter, skal få vist kjente og kjære, fans og publikummet vårt resultatet av timers slit og innsats. Uten å kjenne varmen i panna og lyset i øynene fra nøye innstilte scenelamper.

Rett og slett mangelen på daglig, skyhøyt adrenalin-nivå.

Så jeg parkerer, lener hodet tilbake og lukker øynene mens bokstavelig talt tusen minner krangler om plass til bearbeiding.
Og bråvåkner femten minutter senere. Du vet du har gitt alt i helgen når du sovner i bilen på parkeringsplassen på jobben mandag morgen…
Etter den obligatoriske ”var det noen som så meg nå”-virringen med hodet, tørker jeg sikla og kommer meg ut av bilen og inn på jobb.

Sånn går nu dagan.