Siste natt med gjengen

Dersom du ikke husker det, eller ikke har lest det – siste tanker om sommerturneen før det brakte løs:
So you think you can dance

Hva media synes om sommerinnsatsen vår kan du lystig lese på hjemmesiden vår, The Real Choir.

Jeg har som vanlig lyst til å gjøre meg mine egne betraktninger.

I år var, som nevnt, lista lagt et par hakk høyere hva koreografi gjaldt. Og jeg må si – hvilken fabelaktig kvalmende følelse det var å stå med paljetthatten i hånden, en lett knekk i høyre kne, mens kapellmesteren vår spilte intro’n til One. NÅ. This is the moment. NÅ. Som under juleturneen. De samme tankene – dette har vi jobbet så hardt for! Endelig skal vi få vise det frem! Dessverre er det slik at den dømrade prestasjonangsten, uberegnelig som den er, i dette første nummeret finner det for godt å sette seg i knærne. Slik at jeg på første rad mot publikum kjenner at dette går jo ikke spesielt bra?! Ikke hadde jeg tatt på meg spesielt fornuftige sko heller (note to self: train as you fight – bruk sko med litt hæler når du øver moves….). Vanskelig å konsentrere seg om teksten når du står og svaier, tråkker på korkollegaenes tær og lurer på hva som feiler beina dine.
Men som med de fleste ting – dette var jeg ikke alene om, så når temaet først kom opp i jentegarderoben var gode råd slett ikke dyre: flytt tyngepunktet lenger ned – altså tungere rumpe og litt bøy i knea for å stabilisere! Det funka fint for resten av turneen for min del.
Godt det ikke ble filmet fra den første konserten – der tror jeg det var mye utilsiktet knekk i knærne fra flere enn meg.

Anywho – så fort dette var overstått var resten av konserten og turneen en fryd og en sann glede å gjennomføre.
Personlig var det største øyeblikket i Nøtterøy Kulturhus – salen er på ingen måte full, men Vestfold-publikummet har bestemt at det ska’kke stå på dem! Samtlige kormedlemmer gikk av scenen med smil som gikk nesten rundt – FOR et publikum! Det var trampeklapp, gråt, samsynging og tilløp til dansing i radene. På toppen av det hele satt min søster med familie på rad to og kastet roser på scenen da siste tone ble skrudd av. Jeg trodde koret skulle ha svimt av.

Og sånn går vi fra kvalmende gruing til hysterisk latter og fra suksess til suksess på fire konsertsteder i løpet av noen dager i slutten av mai. Til vi når Ullensaker Kulturhus og 99,7% utsolgt sal. Siste sommerkonsert. Siste klesskift og hvite jeans og t-skjorter skal få seg en etterlengtet vask. Siste kveld hvor vi slår oss hoppende løs under Queen Tribute. Siste gang Mr. Congas kommer ned mellom kortrabulantene og gir oss gåsehud mens han trommer oss deilig inn på Africa. Siste kveld vi har lyst til å snike oss inn og høre Chasing Cars som en del av publikum. Siste kveld vi står og svetter i skinnjakker og koser oss mens showgruppa kjører iskalde Killer-moves. Siste kveld vi pakker ned og klemmer hverandre og det er ikke noe ”sees i morgen”.
Siste kveld med gjengen.
Nedriggingen av scenen går hurtig, effektivt og litt stillere for seg enn vanlig.
Jeg går ut gjennom kulturhusdørene en sen, stille og rolig mai-kveld med trillekofferten på slep og en blomsterbukett fra Birre og Elin i armkroken.

Jobb i morgen.