Hjemme med syk hals.

Herregud! Dette er det verste jeg har vært med på.

Her har jeg ligget i hardtrening helt siden august. Notearkene er så til de grader innarbeidet at begrepet eselører for lengst er passert. Tekst er pugget som om jeg skulle stå skolerett foran sognepresten og ramse opp salmevers for å oppnå den evig frelse. Koreografien har satt seg så grundig i beina at jeg til og med danser den hjemme til de sangene jeg ufrivillig har fått på hjernen. Logistikk rundt hente, kjøre, bringe, kjøpe, samle, ordne, fikse, mate, osv alle som skal delta i årets juleturne er nøye nedtegnet i egne exel-ark med fargekoder og formler. Alt lå på stell – og så skjer dette. Halsen streiker! ”Beklager, gidder ikke være med likevel!” Det er bare en ting å gjøre – kaste inn håndkledet. Og så sitter man der da. What to do!

Dagen begynner bra. Jeg er lett og fin i kroppen, og tenker at det i grunnen skal bli litt deilig med en kveld hjemme. Bare meg og sofaen – herlig. Ha! Så ung, så naiv. Utover dager øker stressnivået. Oppmøtetidspunktet nærmer seg. Uten å tenke over det går jeg raskt over exel-arkene mine. Nesedråpene jeg var på vei til å ta, er glemt. Hvem var det som skulle frakte musikerne fra hotellet til konsertlokalet i dag? Husker de når de skulle møte opp? Er det nok plasser i bilene? Noen ringer, og jeg kjenner at abstinensene roer seg litt. ”Jo da, det stemmer. Du skal kjøre. Møt opp ved hotellet, og sørg for å ha plass i bilen til instrumenter.” Sånn, nå er de på vei. Puh, det gikk bra. Nesedråper nå.

Timene går og haugen av brukte klinex under salongbordet stiger i takt med pulsen. Håper middagen blir levert i tide og at alle får mat i dag. Sender ut noen raske SMSer for å minne folk på at de har bestilt seg mat. Klokka nærmer seg konserttid og både de og jeg er mette. Kl 18.30: dørene har nok åpnet nå. Kommer det mange? Begynner publikum å strømme inn i lokalet? Ser for meg aktiviteten i garderobene. Garderobe 1-2: gutta sminker seg!! Ja det stemmer. Foundation og lett øyesverte for at de barske gutteansiktene ikke skal forsvinne i røyk og lys der oppe på scenen. Dressene hentes frem fra posene sine. Slips og vester henges klart. Fine gutter! Garderobe 3-5: jentene kakler. ”Herregud, jeg har glemt strømpebukse!”, ”Slapp av, jeg har en ekstra”, ”Har noen pimpernelletinktur? PIMPERNELLETINKTUR, sa jeg!”. Garderobe 6-7: musikerne jammer og tar livet med ro. Fornuftige mennesker.

Kl er 18.45: på tide å gå rolig – ROLIG – ut i lokalet. Småsnakke litt, og ta oppstilling bak scenen. Har de husket på mikrofonene sine? Har de husket å hente lys? Og lyktene? Ikke snuble i teppene da dere – vær forsiktig! Kl 19.00: nå begynner de! Jeg hører lyden av stortromma, her jeg sitter i sofaen ved siden av klinexhaugen. Nå skrider koret inn og tar oppstilling foran publikum nede på gulvet foran scenen. ”Mmmmmmmmmm. In noreni…” Jeg synger med uten å legge merke til det. Det river i halsen, men jeg merker bare varmen fra lyskasterne som feier over ansiktet mitt. Jeg er der – jeg er med!

To timer flyr av sted og jeg er der hvert eneste minutt på veien. Jeg hører suset fra publikum og kjenner smilet spre seg når publikum reiser seg og trampklapper. Superlativene faller som nysnø når publikum forlater salen og vi – eh…de – kaster seg om halsen på hverandre og er glade over vel gjennomført konsert. Den opphetede stemningen fortsetter inn i garderobene, der kjoler og dresser legges klart til dagen etter. Og det kakles igjen: ”Så dere han gamle mannen på første rad? Han gråt under hele konserten han”, ”Jeg snublet nesten i en monitor under Let it snow! Tenk om jeg hadde falt ned fra scenen, a dere.” Etter noen raske klesskift vet jeg de er tilbake i fokus igjen. Det er mye som skal gjøres før lysene kan slukkes. Hver eneste lille bit av scenen skal pakkes ned, flyttes og settes opp på nytt sted dagen etter. Ja ja, tenker jeg, reiser meg og begynner å brette opp ermene på pysjen. Jo fortere vi begynner nedriggingen jo bedre. Men vent nå litt…jeg ser rundt meg og ser plutselig bare sofaen, klinexhaugen og min egen stue. Ikke en monitorkasse så langt øyet kan se. Pussig.

Vel vel, tenker jeg. Kan jo alltids ta oppvasken!

Fioline

Siste natt med gjengen

Dersom du ikke husker det, eller ikke har lest det – siste tanker om sommerturneen før det brakte løs:
So you think you can dance

Hva media synes om sommerinnsatsen vår kan du lystig lese på hjemmesiden vår, The Real Choir.

Jeg har som vanlig lyst til å gjøre meg mine egne betraktninger.

I år var, som nevnt, lista lagt et par hakk høyere hva koreografi gjaldt. Og jeg må si – hvilken fabelaktig kvalmende følelse det var å stå med paljetthatten i hånden, en lett knekk i høyre kne, mens kapellmesteren vår spilte intro’n til One. NÅ. This is the moment. NÅ. Som under juleturneen. De samme tankene – dette har vi jobbet så hardt for! Endelig skal vi få vise det frem! Dessverre er det slik at den dømrade prestasjonangsten, uberegnelig som den er, i dette første nummeret finner det for godt å sette seg i knærne. Slik at jeg på første rad mot publikum kjenner at dette går jo ikke spesielt bra?! Ikke hadde jeg tatt på meg spesielt fornuftige sko heller (note to self: train as you fight – bruk sko med litt hæler når du øver moves….). Vanskelig å konsentrere seg om teksten når du står og svaier, tråkker på korkollegaenes tær og lurer på hva som feiler beina dine.
Men som med de fleste ting – dette var jeg ikke alene om, så når temaet først kom opp i jentegarderoben var gode råd slett ikke dyre: flytt tyngepunktet lenger ned – altså tungere rumpe og litt bøy i knea for å stabilisere! Det funka fint for resten av turneen for min del.
Godt det ikke ble filmet fra den første konserten – der tror jeg det var mye utilsiktet knekk i knærne fra flere enn meg.

Anywho – så fort dette var overstått var resten av konserten og turneen en fryd og en sann glede å gjennomføre.
Personlig var det største øyeblikket i Nøtterøy Kulturhus – salen er på ingen måte full, men Vestfold-publikummet har bestemt at det ska’kke stå på dem! Samtlige kormedlemmer gikk av scenen med smil som gikk nesten rundt – FOR et publikum! Det var trampeklapp, gråt, samsynging og tilløp til dansing i radene. På toppen av det hele satt min søster med familie på rad to og kastet roser på scenen da siste tone ble skrudd av. Jeg trodde koret skulle ha svimt av.

Og sånn går vi fra kvalmende gruing til hysterisk latter og fra suksess til suksess på fire konsertsteder i løpet av noen dager i slutten av mai. Til vi når Ullensaker Kulturhus og 99,7% utsolgt sal. Siste sommerkonsert. Siste klesskift og hvite jeans og t-skjorter skal få seg en etterlengtet vask. Siste kveld hvor vi slår oss hoppende løs under Queen Tribute. Siste gang Mr. Congas kommer ned mellom kortrabulantene og gir oss gåsehud mens han trommer oss deilig inn på Africa. Siste kveld vi har lyst til å snike oss inn og høre Chasing Cars som en del av publikum. Siste kveld vi står og svetter i skinnjakker og koser oss mens showgruppa kjører iskalde Killer-moves. Siste kveld vi pakker ned og klemmer hverandre og det er ikke noe ”sees i morgen”.
Siste kveld med gjengen.
Nedriggingen av scenen går hurtig, effektivt og litt stillere for seg enn vanlig.
Jeg går ut gjennom kulturhusdørene en sen, stille og rolig mai-kveld med trillekofferten på slep og en blomsterbukett fra Birre og Elin i armkroken.

Jobb i morgen.