So you think you can dance?

Nei. Jeg tror vel egentlig ikke det. Men etter å ha sett et par av deltagerne som ikke kom med på det over nevnte showet, tenkte jeg at det finnes så mange nivåer… Og på et stadium måtte det da gå an å få bruk for meg også?

Well…. I got my chance.

Hjem fra Fulufjell kom åtte slitne sjeler boblende av entusiasme en helg i april. I kofferten lå blant annet The Real Choirs nye slagord: Sannsynligvis Norges beste showkor. I beauty-bagen lå vår nye catch phrase: Consider it delivered.
Jeg vet jeg har mine korkollegaer i ryggen når jeg påstår at de to setningene veier en del, og at de forplikter desto mer.
Nå er gudskjelov ikke Show-gruppa i The Real Choir kjent for å bestå av pyser. Eller kanskje jeg skal si, ”dessverre ikke”…?

Diagnose eller ei, post-turne syndromet ga seg fort. Den 12. dagen inn i det nye året var det kor-dags igjen. Støynivået, klemmefaktoren og tytegraden på begynnelsen av en øvelse, spesielt på den første øvelsen etter juleferien, var på bristepunktet, og drev dirigenten til å bedende foreslå at vi kanskje kunne legge inn en sosial samling rett etter ferien nesten gang, så vi kunne få et anstendig utløp for følelsene våre. Våre nyeste medlemmer trodde antageligvis de hadde kommet til feil vel-hus og gått rett inn i årsmøtet til en hittil ukjent åh-jeg-er-så-glad sekt.

Nå, vedrørende Show-gruppa. Personlig husker jeg at juleturneen var en utfordring for en nybegynner hva gjaldt koreografi. Selv med den tidligere nevnte, livsnødvendige øvingen var jeg konstant redd for å sette fyr på noens hårspraymettede manke med stearinlyset mitt. Spesielt under Orinoco Flow fant jeg det vanskelig å synge den for meg ulogiske teksten mens jeg skulle marsjere i takt (begynn med høyrebenet, for guds skyld) i mørket, med mikrofon, stearinlys og kappe mens jeg forsøkte å unngå å snuble i en av bena til det fire meter høye lystårnet som forrædersk stakk ut i stien opp til scenen uten å komme så nær min kollega foran meg at jeg tråkket på kappen hennes (se for deg tumultene – nå). Jeg tror jeg glemte å nevne i min oppsummering av juleturneen at alle konsertsteder selvsagt har ulik utforming og således krever fleksibilitet og skjønn hva gjelder plassering og spesielt tenning av lys (hvilket medførte at jeg i Rakkestad nesten tiltet da jeg fikk et innspill i 12.time på at det sikkert var jeg som skulle tenne lyset først på denne arenaen, og sprengrød løp tilbake til garderoben og fikk hostet opp en lighter som ble stappet ned i bh’en. Det blir bukser neste gang…!).

Tro meg, dette er ingenting mot årets sommerlige aktivitetsnivå….
Vi har for lengst passert stadiet med å begynne med høyre ben – det er nå underforstått.
Den enslige kappen er nå byttet ut med tre hele bytter av antrekk.
Den taktfaste marsjeringen til Orinoco Flow er oppgradert til dance moves i 5 sanger og vi bytter oppstilling i…ja, jeg har mistet oversikten.
Jeg innbiller meg at det er flere enn meg i koret som denne uken, når vi teller kun dager til første sommerkonsert, har dystre tanker om egen motorisk ferdighet og lengter tilbake til vinterens ukompliserte oppstillinger.

Som ordtaket sier: Når katten er borte, danser musene på bordet. Eller, for vår del, når dirigenten er på en velfortjent ferie, utfordres en gjeng sangere til å trå et stykke utenfor sin egen komfort-sone og på kortest mulig tid synkronisere bevegelsesapparatene sine. Forrige ukes øvelse var nok et sjeldent syn. Tipper Skal vi danse-Tor hadde fått fint lite bruk for poengskiltene sine og terningkast ville vært umulig da den aldri kan vise null. Men mens jeg sto der og tappet føttene i gulvet for å holde de i gang, tøyde ut litt, satt opp håret for femte gang og sippet vann av flasken min, mens O’Store Show-gruppe leder, Tommy, sto foran oss og forsøkte å la være å rive seg i håret suste det noen fabelaktige bilder gjennom hodet. Du kan faktisk se der her: The Bird Cage-try more gum og Fame-opening. Vel, det var i alle fall slik jeg følte det. Og sakte, men ganske så sikkert, begynte ting å ta form.

Vi er forbi stadiet hvor vi kan telle timer brukt på koret. Jeg har brukt opp alle adjektivene som skal si noe om kormedlemmenes iver.

At vi på toppen av det hele faktisk klappet inn et vilt fremmed menneske den kvelden til å vurdere og korrigere innsatsen vår vitner vel om vårt eierskap, vår innsatsvilje og våre evner til å VILLE, skulle jeg mene.

Vi teller i dag 9 dager til konsertstart. Til helgen er det klampen i bånn på seminar og full gjennomgang av hele konserten, moves and all.

Vi har et soleklart mål:
The Real Choir. Sannsynligvis Norges beste showkor. Consider it delivered.

18. mai 2011
GladaGrodan

Post concert-syndromet

Post consert-syndromet

Juleferien var fortjent.

Etter at den siste tonen i The Real Choirs magiske juleturné døde ut takket og bukket vi publikum ut dobbeltdørene, mens vi ryddet Gjerdrumshallen for de mange hundre stolene og la teppene pent på plass. Lyset ble slukket og våre filharmoniske venner stuet inn i bilene for siste gang sent søndag kveld 12. desember 2010…

Utslitt, men lykkelig, våknet jeg mandag morgen og begynte på hverdagsrutinene som i de siste 10 dagene nesten hadde gått i glemmeboka.

Matpakker og barnehagelevering før man stanger i kø på vei til jobb. Hurra.

Med en merkelig følelse setter jeg meg i bilen. Hva er det som mangler?

Akkurat. Jeg trenger ikke øve. Jeg trenger ikke stille inn iPod’en på repeat på spillelisten ”Taleopptak Juleturné 2010” for å la den surre og gå i de 30 minuttene jeg snegler meg av gårde på ring 3, mens jeg synger meg gjennom repertoaret for hundreogsnørtiførtiende gang. Jeg kan skru på radioen og la noen andre synge Let i snow!

Jeg ble advart. Flere av mine elskelige korkollegaer har vært gjennom dette. Samme symptomer. Samme hendelsesforløp.
Å legge seg uten å ha krøllet tunga rundt italienske kjærlighetsfraser, uten å gå hvileløst rundt med 39 andre, nystrigla, ventende, den gledelige nervøsiteten over at vi ENDELIG og om få minutter, skal få vist kjente og kjære, fans og publikummet vårt resultatet av timers slit og innsats. Uten å kjenne varmen i panna og lyset i øynene fra nøye innstilte scenelamper.

Rett og slett mangelen på daglig, skyhøyt adrenalin-nivå.

Så jeg parkerer, lener hodet tilbake og lukker øynene mens bokstavelig talt tusen minner krangler om plass til bearbeiding.
Og bråvåkner femten minutter senere. Du vet du har gitt alt i helgen når du sovner i bilen på parkeringsplassen på jobben mandag morgen…
Etter den obligatoriske ”var det noen som så meg nå”-virringen med hodet, tørker jeg sikla og kommer meg ut av bilen og inn på jobb.

Sånn går nu dagan.