Cano, ergo sum

Jeg synger, ergo er jeg.

Jeg tror ikke det finnes ett menneske i hele vår underlige verden som ikke på et eller annet tidspunkt i livet sitt har sunget en strofe eller nynnet noen toner.

Jeg både synger, nynner og ikke minst, plystrer. Musikk er viktig for meg. Jeg har en gammel iPod med høyttaler på badet, en radio på kjøkkenet, en nyere iPod og en iPhone i håndveska og pc-veska henger urovekkende ofte over skulderen min, klar til å komme seg online og kjøpe musikk (JA, jeg kjøper!), og til å synkronisere mine enheter, slik at jeg til enhver tid har den musikken i ørene som jeg ønsker å høre, uavhengig av hvor jeg måtte befinne meg.

Og jeg synger.
Mest på vorspiel, ikke så mye på badet, en god del på fester med karaokeanlegg, mindre på utesteder med karaokeanlegg, et par ganger som en del av vielsen i Vålerenga kirke (Gelius er ikke så kul som alle skal ha det til, heller ikke den gangen), et par ganger på selve bryllupsfesten, men kanskje oftest i bilen.

Stemmen er en viktigere del av vår identitet en de fleste er klar over, og uttrykker mer enn vi noen ganger liker å tenke over.
Er det hyggelig eller spooky å bli gjenkjent i samtale med noen før du har rukket å si navnet ditt?
Hvor smigrende er det ikke at folk synes det er så behagelig å høre deg synge, at de ber deg synge en sang (til)?
Og hvor kult er det ikke med dialekter og språk, og folk som hermer? Si hva du vil om Kristian Valen, men herme kan han. Min personlige favoritt er vestlendinger som prater østlandsk (ref.: Ylvis-brødrenes åpningssekvens på dvd-en Ylvis III: ”Er det gruppe A eller B han mener? Det er så jævlig dårlig informasjon!”).
Hvor mye skvetter du når folk spør om det går bra med deg, fordi de synes de hører en skjelving?

Og jeg synger.
På norsk, på engelsk, på svensk, og i Melodi Grand prix-sammenheng, på andre språk jeg ikke aner hva jeg synger om. Jeg kan nesten herme etter hele årets israelske bidrag, alt jeg vet om den er at Milim betyr ord.
Jeg synger når jeg lager middag etter jobb – det er nemlig tilnærmet umulig å la være å synge eller plystre med til den forfriskende, lettbente, tjofadderittan, Sauen Shaun gjenkjennelses-melodien, eller når jeg snakker med bestisen min på telefonen og kommer på at favorittlåta hennes er intro’n til Huset på prærien og jeg nynner den for å gjøre henne glad, eller når jeg husker hele teksten til tidenes mest undervurderte, norske sang; Jo Nesbø og DiDerre’s ”Jeg kunne vært din kjole” og synger meg selv inn i melankolien.

Stemmen min og lyden den lager uttrykker mine følelser og min daglige tilstand. Det har vært tider hvor lyden av stemmen min har vært ganske forstemmende og sang har vært fraværende, men det kan vi ta en annen gang.

Jeg måtte bare synge ut med dette. Det går ikke an å fortelle om The Real Choir uten å fortelle hva sang gjør med meg. Jeg er sikker på du kjenner igjen tonen.

GladaGrodan