Sommeren 2010, Grebbestad.
Vi sitter der på hytta og ser ut over gresset, en solskinnsdag i ferien min. Det var solnedgang, det var latter, det var sang. Jeg er sammen med gode venninner, vi sitter på terrassen med armene rundt hverandre og synger ”Stockholm i natt”, mens vi ser på hverandre med tårevåte øyne.
Minner som aldri vil dø.
Birgitte snur seg i mot meg og sier – The Real Choir, vet du, Gro – DER skulle du har vært! Var på julekonserten deres i Gjerdrum og jeg satt bare og tenkte at her skulle Gro ha vært med!
To uker senere. Sommeren er på hell, det er nok ikke siste kveld, men jeg kjenner at det kribler – noko må gjerast. På pc’en popper et proft bilde av The Real Choir opp på hjemmesiden deres.
Å gå på en prøvesynging er ikke farlig!, står det.
Du vet at jeg liker å synge. Nå får du en opplysning til: jeg liker IKKE prestasjonsangst.
Jeg elsker å gå på en håndballbane sammen med lagvenninner og kjenne det brennende, felles ønsket om å feie gulvet med motstanderne.
Jeg elsker ikke å gå på auditions, og har aldri gjort det i hele mitt liv.
Men det er nå eller aldri. Nok prat! Én audition skal man overleve, eller?!
Det er høy kjekkasfaktor der jeg sitter i sofaen.
Jeg husker ikke hva jeg skrev i mailen til Dirigenten. Prestasjonsangsttåka begynte å sive inn i det jeg trykket Send.
To uker senere. Jeg har en avtale med Dirigenten. Audition i august/september. Forsvarsmekanismen slår inn og jeg har allerede bestemt meg for at færrest mulig skal vite at jeg skal på prøvesynging dersom dette går den veien høna sparker (og det er som kjent bakover).
To uker senere. Ikke en lyd fra Dirigenten. Han har glemt meg. Skal jeg mase?? Så blinker det i telefonen.
25. august. Jeg har en avtale kl. 17:00 denne dagen. Jeg reiser rett fra jobb og er eplekjekk i bilen, skråler og øver på mine to utvalgte a capella låter. Forsvarsmekanismen slår inn med full kraft og jeg trøster meg selv med at dersom jeg ikke kommer med er det fordi de har nok stemmer i mitt stemmeleie, ikke fordi jeg ikke synger bra nok.
Jeg er tidlig ute, og mens jeg sitter på en benk i ettermiddagssolen utenfor Lillestrøm videregående er jeg merkverdig kul. Sikkert fordi jeg klarer å okkupere meg med å tenke på den siste gangen jeg sto der ute – avgangsdagen, gråtende og klemmende på klassekompiser, som om vi ikke skulle se hverandre igjen, ever.
Så kommer det noen over gresset, og det får ikke vært andre enn Dirigenten, så jeg reiser meg opp. Marius? Ja. Gro? Ja. Bli med meg.
Og så kommer det.
Over snittet store sommerfugler tar opp plass i magen, svette håndflater knuger veska og pulsen begynner å bruse i ørene.
Jeg husker ikke så mye av dette heller. Prestasjonangsttåka har gått over til tykkelse ertesuppe, og jeg minnes bare vagt at nestlederen i styret sa jeg var heldig som bare hadde to kor-medlemmer på audition. Vanligvis var det visst flere. Jeg smiler. Svelger.
Så står jeg der. Og har begynt på min første sang, så min andre sang. Så sitter Dirigenten ved pianoet og jeg er så langt inn i tåka at jeg til og med glemmer teksten til Vem kan segla foruten vind. Men jeg har lært meg et nytt ord. Modulering. Hva man får med seg….
Så sitter jeg igjen. Og så står jeg igjen. For nå må jeg ut på gangen og vente på Dommen. Det er skikkelig Idol, og da jeg setter ned veska på gulvet og døra åpner seg igjen etter kun noen sekunder, lurer jeg på: er det et godt eller dårlig tegn at juryen har bestemt seg så fort?
Så sitter jeg igjen. Og jeg får med meg at Dirigenten begynner på en spøk.
Da vet jeg. I’m in.
Jeg har kjent Dirigenten i ca 23 minutter, men én ting har jeg fått med meg: han leker ikke butikk.
Så når han sier at det finnes en ledig plass i 1.alt-rekka og at jeg kan få den er jeg på god vei ut av tåkeheimen mens jeg spontant strekker armene i været og sier Jeg tar’n!
Jeg svinser ut av det lydtette rommet og fisker opp mobilen, slår nummeret til eks’en/barnets far/kveldens barnevakt og kvitrer Jo, takk skal du ha, jeg har det bedre enn de fleste her tilstede. Kan du legge mini? Her kastes det ikke bort et nanosekund og jeg skal være med på kveldens tre timer lange øvelse.
Resten av kvelden bruker jeg på å si fire ting om igjen: Gro, 1.alt, ja – audition i dag, tusen takk.
Jeg smiler hver dag, fordi jeg er glad.
Det er så godt å leve.
GladaGrodan
tirsdag 21. desember 2010
Cano, ergo sum
Jeg synger, ergo er jeg.
Jeg tror ikke det finnes ett menneske i hele vår underlige verden som ikke på et eller annet tidspunkt i livet sitt har sunget en strofe eller nynnet noen toner.
Jeg både synger, nynner og ikke minst, plystrer. Musikk er viktig for meg. Jeg har en gammel iPod med høyttaler på badet, en radio på kjøkkenet, en nyere iPod og en iPhone i håndveska og pc-veska henger urovekkende ofte over skulderen min, klar til å komme seg online og kjøpe musikk (JA, jeg kjøper!), og til å synkronisere mine enheter, slik at jeg til enhver tid har den musikken i ørene som jeg ønsker å høre, uavhengig av hvor jeg måtte befinne meg.
Og jeg synger.
Mest på vorspiel, ikke så mye på badet, en god del på fester med karaokeanlegg, mindre på utesteder med karaokeanlegg, et par ganger som en del av vielsen i Vålerenga kirke (Gelius er ikke så kul som alle skal ha det til, heller ikke den gangen), et par ganger på selve bryllupsfesten, men kanskje oftest i bilen.
Stemmen er en viktigere del av vår identitet en de fleste er klar over, og uttrykker mer enn vi noen ganger liker å tenke over.
Er det hyggelig eller spooky å bli gjenkjent i samtale med noen før du har rukket å si navnet ditt?
Hvor smigrende er det ikke at folk synes det er så behagelig å høre deg synge, at de ber deg synge en sang (til)?
Og hvor kult er det ikke med dialekter og språk, og folk som hermer? Si hva du vil om Kristian Valen, men herme kan han. Min personlige favoritt er vestlendinger som prater østlandsk (ref.: Ylvis-brødrenes åpningssekvens på dvd-en Ylvis III: ”Er det gruppe A eller B han mener? Det er så jævlig dårlig informasjon!”).
Hvor mye skvetter du når folk spør om det går bra med deg, fordi de synes de hører en skjelving?
Og jeg synger.
På norsk, på engelsk, på svensk, og i Melodi Grand prix-sammenheng, på andre språk jeg ikke aner hva jeg synger om. Jeg kan nesten herme etter hele årets israelske bidrag, alt jeg vet om den er at Milim betyr ord.
Jeg synger når jeg lager middag etter jobb – det er nemlig tilnærmet umulig å la være å synge eller plystre med til den forfriskende, lettbente, tjofadderittan, Sauen Shaun gjenkjennelses-melodien, eller når jeg snakker med bestisen min på telefonen og kommer på at favorittlåta hennes er intro’n til Huset på prærien og jeg nynner den for å gjøre henne glad, eller når jeg husker hele teksten til tidenes mest undervurderte, norske sang; Jo Nesbø og DiDerre’s ”Jeg kunne vært din kjole” og synger meg selv inn i melankolien.
Stemmen min og lyden den lager uttrykker mine følelser og min daglige tilstand. Det har vært tider hvor lyden av stemmen min har vært ganske forstemmende og sang har vært fraværende, men det kan vi ta en annen gang.
Jeg måtte bare synge ut med dette. Det går ikke an å fortelle om The Real Choir uten å fortelle hva sang gjør med meg. Jeg er sikker på du kjenner igjen tonen.
GladaGrodan
Jeg tror ikke det finnes ett menneske i hele vår underlige verden som ikke på et eller annet tidspunkt i livet sitt har sunget en strofe eller nynnet noen toner.
Jeg både synger, nynner og ikke minst, plystrer. Musikk er viktig for meg. Jeg har en gammel iPod med høyttaler på badet, en radio på kjøkkenet, en nyere iPod og en iPhone i håndveska og pc-veska henger urovekkende ofte over skulderen min, klar til å komme seg online og kjøpe musikk (JA, jeg kjøper!), og til å synkronisere mine enheter, slik at jeg til enhver tid har den musikken i ørene som jeg ønsker å høre, uavhengig av hvor jeg måtte befinne meg.
Og jeg synger.
Mest på vorspiel, ikke så mye på badet, en god del på fester med karaokeanlegg, mindre på utesteder med karaokeanlegg, et par ganger som en del av vielsen i Vålerenga kirke (Gelius er ikke så kul som alle skal ha det til, heller ikke den gangen), et par ganger på selve bryllupsfesten, men kanskje oftest i bilen.
Stemmen er en viktigere del av vår identitet en de fleste er klar over, og uttrykker mer enn vi noen ganger liker å tenke over.
Er det hyggelig eller spooky å bli gjenkjent i samtale med noen før du har rukket å si navnet ditt?
Hvor smigrende er det ikke at folk synes det er så behagelig å høre deg synge, at de ber deg synge en sang (til)?
Og hvor kult er det ikke med dialekter og språk, og folk som hermer? Si hva du vil om Kristian Valen, men herme kan han. Min personlige favoritt er vestlendinger som prater østlandsk (ref.: Ylvis-brødrenes åpningssekvens på dvd-en Ylvis III: ”Er det gruppe A eller B han mener? Det er så jævlig dårlig informasjon!”).
Hvor mye skvetter du når folk spør om det går bra med deg, fordi de synes de hører en skjelving?
Og jeg synger.
På norsk, på engelsk, på svensk, og i Melodi Grand prix-sammenheng, på andre språk jeg ikke aner hva jeg synger om. Jeg kan nesten herme etter hele årets israelske bidrag, alt jeg vet om den er at Milim betyr ord.
Jeg synger når jeg lager middag etter jobb – det er nemlig tilnærmet umulig å la være å synge eller plystre med til den forfriskende, lettbente, tjofadderittan, Sauen Shaun gjenkjennelses-melodien, eller når jeg snakker med bestisen min på telefonen og kommer på at favorittlåta hennes er intro’n til Huset på prærien og jeg nynner den for å gjøre henne glad, eller når jeg husker hele teksten til tidenes mest undervurderte, norske sang; Jo Nesbø og DiDerre’s ”Jeg kunne vært din kjole” og synger meg selv inn i melankolien.
Stemmen min og lyden den lager uttrykker mine følelser og min daglige tilstand. Det har vært tider hvor lyden av stemmen min har vært ganske forstemmende og sang har vært fraværende, men det kan vi ta en annen gang.
Jeg måtte bare synge ut med dette. Det går ikke an å fortelle om The Real Choir uten å fortelle hva sang gjør med meg. Jeg er sikker på du kjenner igjen tonen.
GladaGrodan
mandag 13. desember 2010
Abonner på:
Innlegg (Atom)