The Real Challenge!

Jeg har ved flere tilfeller i livet mitt tenkt at det er jaggu godt jeg ikke visste hva som ventet meg.

Høsten og vinteren 2010 er en av de gangene.
Oppkjøringen til The Real Choirs Juleturne, ”something different…”.

Foran meg lå 14 uker á 3 timers felles øvelse, utvidet til 4 timer per uke når vi kunne se datoen for turnestart uten å måtte bla for mye frem i kalenderen , pugging av tekst og stemme til 21 melodier – alt ”by heart” til 3.november. Gjennomsnittlig egeninnsats på 6-8 timer per uke, styremøter med referering, x antall versjoner av kjørelister for å besørge transport av 26 innleide musikere til og fra konsertsteder, innlæring av koreografi og seminarhelg – kapper av, kapper på, lys tennes, lys slukkes, marsjering i takt, høyrefoten først, fokus på scenen, men smile med øynene og inkludere publikum, ned trapper, opp trapper, oppstillinger og posisjoner på 5 ulike konsertsteder, mikrofonfordeling, 1 korkonsert, 6 julekonserter, 1 opprigg av scene, 1 nedrigg av scene, 2 målebånd og 1 pinlig nøyaktig oppstilling av 720 stoler, 1 effektiv bortrydding av 720 stoler og gulvtepper, 7 lydsjekk, 2 dyner til utlån, så mye sminke, så mange strømpebukser, så mye hårspray, så mange halstabletter, så mye te med honning, for mange cola zero til å telles og så mange kilometer, så mye bensin, så mange sms og så mye samtaletid at jeg ikke vil vite det.

Phu…. 1 forfølgelse av mistet koffert, 1 stor dose takknemlighet for varme måltider besørget av MatKomiteen, 1 betydelig andel forbløffelse over den samme komiteens innsats for å holde tritt med suppleringen av mat til våre 26, nye, filharmoniske venner, 6 konserter med nerver før ”avspark”, 6 tilfeller av gåsehud av vår egen prestasjon, 6 kvelder med armene i været og et salig, slitent smil i mer eller mindre provisoriske garderober og omkledningsrom, gjennomsnittlig 3 trampeklapp og 2 stående ovasjoner per konsertkveld, flerfoldige is-skrapingssesjoner på sene kvelder av en kald og sliten Peggy Peugot i en av historiens strengeste vintre, ikke så mange hodepinetabletter som man skulle tro…, mer venting og forberedelser og lange dager enn min tålmodighet nesten har hatt godt av, flere omfavnelser og klemmer fra flere folk i et kortere tidsrom enn jeg noen gang har opplevd på 37 år, ca 2 gråtende publikummere per konsert og 10 dager med tilnærmet likt søvnmønster som i russetiden.

Totalsum: 1 stk Glad Gro.

Har jeg glemt noe? Åh, ja – det hele ble gjort med et smil, sammen med 35 personer som alle lå i et aksellererende 3. gir i 10 dager.

Det er først når jeg ser det summert at jeg skjønner hva vi faktisk fikk til. Årets slagord, ”…something different…”, har nå blitt et begrep og fått nytt innhold for min del.

Takk til alle mine elleville korkollegaer for uforglemmelige opplevelser i 2010!
GladaGrodan

Hobby, you say?

Hobby, fritidssyssel, yndlingsbeskjeftigelse, særinteresse, interesse, forlystelse, tidsfordriv, underholdning, rekreasjon.

Wikipedia:
”Hobbyutøveren regnes som amatør (av latin amare, å elske), men kan ha kunnskaper og ferdigheter på høyde med profesjonelle (de som har det samme feltet som yrke og levebrød).
Uttrykket nerd brukes ofte om personer som har hobbyer svært få andre synes er interessante og derfor betraktes som sære”.

Er det ikke en deilig følelse å være så glad at du ikke klarer å slutte å smile? Og være så eplekjekk at du ikke bryr deg om at du er det eller at andre syns du er ”a tad too much” akkurat nå?
Men best av alt: ABSOLUTT alle rundt meg var ekstremt glade på mine vegne, og, mistenker jeg, særdeles stolte. Vi kjenner det samme - The Real Choir er et kor som gjelder, og de kjenner nå et medlem!

Det var, bokstavelig talt, over natten, ikke lenger tvil om hva jeg skulle GJØRE:
I det lydtette rommet satt en lykkelig Gro og smilte som om hun hadde sovnet med kleshengeren i munnen mens nestleder og dirigent kastet ut datoer, klokkeslett, oppmøte steder, medlemsskap, forventet atferd og deltagelse mens jeg noterte så iPhone-notatene stokket seg, da nestlederen lente seg frem og sa: ”Skal du trekke deg, så må du gjøre det NÅ”.

Høstmørket fremsto ikke lenger som noe som skulle tilbringes som en for lenge kokt grønnsak under ullteppet på sofaen, med der tilhørende overforbruk av telys og trøstemat. Og Milde Maria, det er rart hva man får til når man har lyst. Dårlig tid er som regel numero uno unnskyldning for ikke å trene. Den 25. august ringte jeg mamma min etter endt audition/øvelse og per telefon fylte vi ut barnevakt listen for resten av året. Øvelser, seminar, korkonsert, styremøter, stemmeøvelser, utvidede øvelser, samtlige julekonserter, inkludert kjøretid og riggedager. Dagen etter fylte jeg ut ferielisten på jobben og la opp til passende fridager (også kjent som riggedager) i juleturné-uken. Spandér-buksene var plutselig på og hardt opptjente avspaseringstimer og feriedager ble gladelig øst utover fraværsoversikten.

Det skal ikke stå på innsatsen, pleier jeg å si. Jeg pleier også å si at jeg ikke skal beskyldes for ikke å prøve. Jeg har heller ikke glemt første del av diktet min lærerinne i 1. klasse på barneskolen skrev i minneboken min: ”Hva du enn gjør, gjør det fullt og helt og ikke stykkevis og delt”.

Så, man engasjerer seg jo. Spesielt i et kor med sammenfallende motto.

Inn på mailen strømmet det; innøvelsesplan, koreografi-oversikt med grunnposisjoner og finaleoppstillinger, oppdateringer av kjørelisten av musikere til/fra konserter, invitasjoner til stemmeøvelser, oppdateringer av fraværslister, kostnadskalkyler for mulige overnattingssteder, annonsesalginformasjon, leiekontrakter og what not.

Bilturen i morgenrushet, for ikke å snakke om ettermiddagsrushet, var ikke lenger neste episode av ”Gro lærer nye banneord”, men i stedet preget av melodi- og tekstpugging, jul, Jesus , små lam og harkende engler. Onsdag og øvingsdag var D-dag, og hver uke var en nedtelling til O'Store Turnéstart. Latin og italiensk ble en naturlig del av hverdagen, og sanger jeg trodde jeg kunne måtte, sammen med sanger jeg trodde jeg ikke likte, revurderes.

Det endelige beviset på en vellykket oppkjøring var da sønnen min satt i baksetet på bilen på vei hjem fra barnehagen og spurte om jeg kunne synge ”den derre amenokori”-sangen i stedet for Pink og So what for hundrede gang.

Jeg er med i The Real Choir! Jeg har fått meg en ny ”hobby”.