Hobby, you say?

Hobby, fritidssyssel, yndlingsbeskjeftigelse, særinteresse, interesse, forlystelse, tidsfordriv, underholdning, rekreasjon.

Wikipedia:
”Hobbyutøveren regnes som amatør (av latin amare, å elske), men kan ha kunnskaper og ferdigheter på høyde med profesjonelle (de som har det samme feltet som yrke og levebrød).
Uttrykket nerd brukes ofte om personer som har hobbyer svært få andre synes er interessante og derfor betraktes som sære”.

Er det ikke en deilig følelse å være så glad at du ikke klarer å slutte å smile? Og være så eplekjekk at du ikke bryr deg om at du er det eller at andre syns du er ”a tad too much” akkurat nå?
Men best av alt: ABSOLUTT alle rundt meg var ekstremt glade på mine vegne, og, mistenker jeg, særdeles stolte. Vi kjenner det samme - The Real Choir er et kor som gjelder, og de kjenner nå et medlem!

Det var, bokstavelig talt, over natten, ikke lenger tvil om hva jeg skulle GJØRE:
I det lydtette rommet satt en lykkelig Gro og smilte som om hun hadde sovnet med kleshengeren i munnen mens nestleder og dirigent kastet ut datoer, klokkeslett, oppmøte steder, medlemsskap, forventet atferd og deltagelse mens jeg noterte så iPhone-notatene stokket seg, da nestlederen lente seg frem og sa: ”Skal du trekke deg, så må du gjøre det NÅ”.

Høstmørket fremsto ikke lenger som noe som skulle tilbringes som en for lenge kokt grønnsak under ullteppet på sofaen, med der tilhørende overforbruk av telys og trøstemat. Og Milde Maria, det er rart hva man får til når man har lyst. Dårlig tid er som regel numero uno unnskyldning for ikke å trene. Den 25. august ringte jeg mamma min etter endt audition/øvelse og per telefon fylte vi ut barnevakt listen for resten av året. Øvelser, seminar, korkonsert, styremøter, stemmeøvelser, utvidede øvelser, samtlige julekonserter, inkludert kjøretid og riggedager. Dagen etter fylte jeg ut ferielisten på jobben og la opp til passende fridager (også kjent som riggedager) i juleturné-uken. Spandér-buksene var plutselig på og hardt opptjente avspaseringstimer og feriedager ble gladelig øst utover fraværsoversikten.

Det skal ikke stå på innsatsen, pleier jeg å si. Jeg pleier også å si at jeg ikke skal beskyldes for ikke å prøve. Jeg har heller ikke glemt første del av diktet min lærerinne i 1. klasse på barneskolen skrev i minneboken min: ”Hva du enn gjør, gjør det fullt og helt og ikke stykkevis og delt”.

Så, man engasjerer seg jo. Spesielt i et kor med sammenfallende motto.

Inn på mailen strømmet det; innøvelsesplan, koreografi-oversikt med grunnposisjoner og finaleoppstillinger, oppdateringer av kjørelisten av musikere til/fra konserter, invitasjoner til stemmeøvelser, oppdateringer av fraværslister, kostnadskalkyler for mulige overnattingssteder, annonsesalginformasjon, leiekontrakter og what not.

Bilturen i morgenrushet, for ikke å snakke om ettermiddagsrushet, var ikke lenger neste episode av ”Gro lærer nye banneord”, men i stedet preget av melodi- og tekstpugging, jul, Jesus , små lam og harkende engler. Onsdag og øvingsdag var D-dag, og hver uke var en nedtelling til O'Store Turnéstart. Latin og italiensk ble en naturlig del av hverdagen, og sanger jeg trodde jeg kunne måtte, sammen med sanger jeg trodde jeg ikke likte, revurderes.

Det endelige beviset på en vellykket oppkjøring var da sønnen min satt i baksetet på bilen på vei hjem fra barnehagen og spurte om jeg kunne synge ”den derre amenokori”-sangen i stedet for Pink og So what for hundrede gang.

Jeg er med i The Real Choir! Jeg har fått meg en ny ”hobby”.