Hvorfor flere gutter burde synge i kor.

Tenorene sjarmerer kanskje på scenen, men det er bassene som får med seg dame hjem!

Altså, jeg har ingenting imot tenorer. De (fleste) synger helt fantastisk, og de er vanvittig sjarmerende. Uttrykket smørsanger ble garantert brukt første gang om en tenor. De er fløyelsmyke, smyger seg inntil deg og legger seg over hele deg til gåsehuden står rett opp. Stemmene altså, ikke …. kremt!

Men let´s face it. En tenor er dessverre ingen bass. På langten nær. Ekte basser spiser tenorer til frokost! Å, den som fikk bare et lite sekund sammen med en bass! Her snakker vi skikkelige mannfolk. Sånne som slår seg på brystkassa og ut kommer de herligste toner. Her er det ingenting som er fløyelsmykt. Det brummer og vibrerer nok til gjøre en stakkars liten pike ør i hodet. Bassene er store og gode, med brede brystkasser hvor basstonene danser rundt før de legger på svøm. Opp. Ut. Tonene ligger på lur. Det begynner i det små. Du kan nesten ikke merke det. Det er noe som skjer et sted, lavmelt men brummende. Du ser deg litt rundt – lurer på hvorfor du plutelig puster litt fortere. Rødmen stiger i kinnene når du skjønner hva det er. Fra et sted bak deg i koret kommer det mot deg. Sangen du selv er med på å synge er nesten glemt. Din egen stemme forsvinner sammen med fornuften. Alt du hører er strømmen av varme vibrerende toner som krever adgang til hver eneste celle i hele kroppen. Mer. Mer. Igjen og igjen blir du bombadert av dette inferno av musikk. Det klatrer oppover ryggen din. Setter seg til på skuldrene og smyger seg rundt deg som sterke armer. Holder deg fast. Bummende, vibrerende lykke. Hodet er fullt av lyd. Idet siste akkorden i stykket blir satt, plasserer bassene den dypeste tonen av dem alle langt langt inni deg. Igjen og igjen skyller den over deg, gjennom deg. Kan ikke puste! Må holde på tonen! Holde! Holde! Du er med på en karusell som ikke stopper før dirigenten avslutter. Der! Ahh… Publikum begynner å klappe. Du siger lykkelig og anpusten sammen på trabulanten og lurer på hvorfor du plutselig fikk så lyst på røyk.

Det er ingen tvil i min sjel – en bass må rett og slett oppleves. Igjen og igjen og igjen og…

Fioline

Hjemme med syk hals.

Herregud! Dette er det verste jeg har vært med på.

Her har jeg ligget i hardtrening helt siden august. Notearkene er så til de grader innarbeidet at begrepet eselører for lengst er passert. Tekst er pugget som om jeg skulle stå skolerett foran sognepresten og ramse opp salmevers for å oppnå den evig frelse. Koreografien har satt seg så grundig i beina at jeg til og med danser den hjemme til de sangene jeg ufrivillig har fått på hjernen. Logistikk rundt hente, kjøre, bringe, kjøpe, samle, ordne, fikse, mate, osv alle som skal delta i årets juleturne er nøye nedtegnet i egne exel-ark med fargekoder og formler. Alt lå på stell – og så skjer dette. Halsen streiker! ”Beklager, gidder ikke være med likevel!” Det er bare en ting å gjøre – kaste inn håndkledet. Og så sitter man der da. What to do!

Dagen begynner bra. Jeg er lett og fin i kroppen, og tenker at det i grunnen skal bli litt deilig med en kveld hjemme. Bare meg og sofaen – herlig. Ha! Så ung, så naiv. Utover dager øker stressnivået. Oppmøtetidspunktet nærmer seg. Uten å tenke over det går jeg raskt over exel-arkene mine. Nesedråpene jeg var på vei til å ta, er glemt. Hvem var det som skulle frakte musikerne fra hotellet til konsertlokalet i dag? Husker de når de skulle møte opp? Er det nok plasser i bilene? Noen ringer, og jeg kjenner at abstinensene roer seg litt. ”Jo da, det stemmer. Du skal kjøre. Møt opp ved hotellet, og sørg for å ha plass i bilen til instrumenter.” Sånn, nå er de på vei. Puh, det gikk bra. Nesedråper nå.

Timene går og haugen av brukte klinex under salongbordet stiger i takt med pulsen. Håper middagen blir levert i tide og at alle får mat i dag. Sender ut noen raske SMSer for å minne folk på at de har bestilt seg mat. Klokka nærmer seg konserttid og både de og jeg er mette. Kl 18.30: dørene har nok åpnet nå. Kommer det mange? Begynner publikum å strømme inn i lokalet? Ser for meg aktiviteten i garderobene. Garderobe 1-2: gutta sminker seg!! Ja det stemmer. Foundation og lett øyesverte for at de barske gutteansiktene ikke skal forsvinne i røyk og lys der oppe på scenen. Dressene hentes frem fra posene sine. Slips og vester henges klart. Fine gutter! Garderobe 3-5: jentene kakler. ”Herregud, jeg har glemt strømpebukse!”, ”Slapp av, jeg har en ekstra”, ”Har noen pimpernelletinktur? PIMPERNELLETINKTUR, sa jeg!”. Garderobe 6-7: musikerne jammer og tar livet med ro. Fornuftige mennesker.

Kl er 18.45: på tide å gå rolig – ROLIG – ut i lokalet. Småsnakke litt, og ta oppstilling bak scenen. Har de husket på mikrofonene sine? Har de husket å hente lys? Og lyktene? Ikke snuble i teppene da dere – vær forsiktig! Kl 19.00: nå begynner de! Jeg hører lyden av stortromma, her jeg sitter i sofaen ved siden av klinexhaugen. Nå skrider koret inn og tar oppstilling foran publikum nede på gulvet foran scenen. ”Mmmmmmmmmm. In noreni…” Jeg synger med uten å legge merke til det. Det river i halsen, men jeg merker bare varmen fra lyskasterne som feier over ansiktet mitt. Jeg er der – jeg er med!

To timer flyr av sted og jeg er der hvert eneste minutt på veien. Jeg hører suset fra publikum og kjenner smilet spre seg når publikum reiser seg og trampklapper. Superlativene faller som nysnø når publikum forlater salen og vi – eh…de – kaster seg om halsen på hverandre og er glade over vel gjennomført konsert. Den opphetede stemningen fortsetter inn i garderobene, der kjoler og dresser legges klart til dagen etter. Og det kakles igjen: ”Så dere han gamle mannen på første rad? Han gråt under hele konserten han”, ”Jeg snublet nesten i en monitor under Let it snow! Tenk om jeg hadde falt ned fra scenen, a dere.” Etter noen raske klesskift vet jeg de er tilbake i fokus igjen. Det er mye som skal gjøres før lysene kan slukkes. Hver eneste lille bit av scenen skal pakkes ned, flyttes og settes opp på nytt sted dagen etter. Ja ja, tenker jeg, reiser meg og begynner å brette opp ermene på pysjen. Jo fortere vi begynner nedriggingen jo bedre. Men vent nå litt…jeg ser rundt meg og ser plutselig bare sofaen, klinexhaugen og min egen stue. Ikke en monitorkasse så langt øyet kan se. Pussig.

Vel vel, tenker jeg. Kan jo alltids ta oppvasken!

Fioline